Til oss sarte sjeler.

Allerede fra barnsben av var jeg så utrolig sårbar.

Jeg har alltid vært konfliktsky og hatet når andre hevet stemmen.

Som barn holdt jeg alltid henda for ørene mine for å beskytte meg når det ble for høye røster.

Som voksen var jeg alltid den som tapte når andre hev seg i diskusjoner. Det var nesten som om jeg følte ordene som piskeslag.

Jeg følte meg uvel og utmattet når det ble krangling eller når jeg var nær sinte personer.

Derfor har jeg alltid følt meg som en av de svake i samfunnet.

En av de som ikke tålte så mye og som var svært tander.

Jeg forstod ikke hvorfor ikke jeg kunne være tykkhudet og fungere slik som alle de andre.

For meg ble det en belastning å vokse opp i et samfunn der sårbarhet ikke ble sett på som en kvalitet.

Det å få høre gang på gang at: nå du må bli tøffere, ikke vær så nærtagende! Kom igjen dette tåler du!

Det fikk en slags motsatt effekt.

Det gav meg en veldig lav selvfølelse. Det andre raskt børstet av seg gikk jeg å grublet på i lang tid.

Jeg bet tennene sammen å prøve å passe inn i et A4 samfunn som aldri ville fungere bra for meg.

Det var ikke til særlig nytte, for da måtte jeg dempe ned og skjule en stor del av den jeg var.

La det være sagt at jeg virkelig prøvde.

Jeg prøvde å være like tøff som alle andre.

Jeg hadde jo ikke peiling på hvorfor jeg var så tander, men jeg prøve tappert å passe inn.

Tilslutt var kroppen og hodet så stresset og overbelastet at jeg ikke fungerte i jobb lengre.

Det ble så ubehagelig å være meg at jeg ble både fysisk og psykisk syk.

Ting kunne ikke fortsette slik som før. Jeg måtte ut av yrket for å prøve å finne mitt eget tempo.

I dag har jeg forstått at jeg er er født med et personlighetstrekk som kalles for høysensitiv.

Jeg hadde aldri hørt ordet høysensitiv før jeg var langt opp i 40 årene.

Det sies at en av fem har det. Det er altså 15 til 20 prosent av befolkningen. Og det finnes hos like mange kvinner som menn.

Når jeg forstod det, var det som et lass falt av skuldrene mine.

Det var jo egentlig ikke noe feil med meg. Jeg var bare født med et ekstra fintfølende nervesystem.

Det å være høysensitiv er ingen sykdom.

Men det kan være overveldende å være så følsom. Faktisk litt slitsomt til tider.

Vi høysensitive har et fellestrekk som gjør at vi reagerer sterkere på lukter og på støy.

Vi har en fin egenskap som mange andre ikke har. Det viser seg at vi får med oss mange flere inntrykk enn andre og vi har evnen til å føle alt mye sterkere enn andre.

Vi er utstyrt med sterkere sosiale antenner.

Jeg er svært var på andres følelser. Litt sånn at er du trist eller sint, ja så blir jeg også det.

Jeg lar meg lett påvirke hvis jeg ikke beskytter meg.

Jeg blir svært lett såret, men også veldig lett rørt.

Det å la seg bevege av vakre omgivelser, nydelig musikk, et barn som smiler, rosende ord eller en rørende historie er egentlig veldig fint.

Vi skaper våre liv ut i fra det vi føler. Er det ikke riktig for oss så blir vi fort utmattet og i ubalanse.

Jeg er i tillegg en ekstrovert person som elsker å være sammen med andre.

Til tider er det vanskelig å kombinere det og høysensitiviteten, for det gjør meg lett utmattet og sliten.

Da må jeg ikle meg rollen som en introvert å bevisst trekke meg tilbake for å ladde.

Jeg har alltid et stort behov for å være alene i etterkant av en sosial sammenkomst for å fordøye alle inntrykkene.

Et fellestrekk for oss sensitive er at vi har problemer med å takle overfladisk prat. Vi elsker dype fortrolige samtaler og samtaler som går i dybden.

Jeg opplever ofte av vi tiltrekkes de som har behov for å lette sitt hjerte og snakke om sine vansker.

Det er godt å være til støtte, men vi må bare passe på at vi ikke blir en søppelbøtte for andres problemer.

Jeg velger å prioriterer møter som gir kontakt av høy kvalitet.

Vi som i tillegg har et «snill-pike-syndrom» har et større behov for å sette tydelige grenser.

Det er ikke alltid så lett å si nei. Her har det for meg vært mye prøving og feiling.

Det er vanskelig for meg å trekke meg tilbake for å ladde når jeg har det sosialt og trivelig.

Hvem vil vel ikke ha et velfungerende liv der utmattelse ikke er et symptom på det å ha vært sosial?

Det er viktig for oss som er høysensitiv å lytte til kroppens signal og skjerme oss slik at vi ikke blir overstimulert og slitne.

For meg vil alltid være en usynlig grense som jeg hele tiden må være bevisst på.

Det har vært episoder der jeg har vært sur og sint og vanskelig å være sammen med. Kun fordi jeg har hatt vanskeligheter med å sette grenser.

Jeg har hatt dager der jeg har grått fordi det har føltes som et nederlag å måtte innse at jeg har hatt mine sosiale begrensninger.

Er man ekstra følsom må man prioritere det som føles riktig og viktig for å skjerme seg litt.

Jeg har måtte lære meg å gi plass til følsomheten min.

Jeg har måtte lære meg å elske det å ha alenetid. Nå er det blitt en livsviktig del som jeg ta meg tid til for å kunne fungere optimalt.

Det å kunne meditere for å roe sinnet mitt har vært førstehjelp.

I alle år har jeg sett på min sårbare side som en svakhet.

Det tillater jeg meg ikke å gjøre lengre.

Nå som jeg har lært meg å se fordelene med å være en følsom person så ser jeg på det som en styrke.

Det er fint å kunne oppleve ting så dypt og inderlig og samtidig slippe å leve et overfladisk liv.

Er du høysensitiv? La sårbarheten bli din styrke!

Tusen takk for at du leste.

Stor klem i fra Brit-Hege❤️

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s