Lille speil på veggen der….. Del 2.

Dette er fortsettelsen til dette innlegget her:

https://brit-hege.com/2019/11/19/lille-speil-pa-veggen-der-del-1/

Det var som å bli kjent med en helt ny person. Meg selv!

Nå kunne jeg bli bedre kjent med meg selv på en helt ny måte.

Plutselig satt jeg på skolebenken i mitt indre å her var det bare å begynne å grave.

Jeg var både lærer og elev, selv så underlig det kan høres ut.

Jeg åpnet opp å slapp til indre bilder av situasjoner ingen hadde fortalt meg hadde skjedd.

Det var ting jeg hadde opplevd som en liten pike uten å ha noen som helst erindring av.

Av og til måtte jeg ringe til min mamma for å sjekke om det jeg fikk opp i mitt indre var episoder som faktisk hadde hendt.

At dette ikke bare var min ville fantasi. Hun kunne da bekrefte det jeg fortalte, at dette hadde skjedd på ekte.

Det gav meg en tillit til å fortsette å søke etter svarene i meg selv, for nå stolte jeg bedre på den informasjonen som kom innenfra.

Det var mange usynlige ting som fløt til overflaten i fra det ubevisste sinnet mitt.

Ting som trengte å belyses.

Av og til kom det opp smaker og dufter sammen med bildene. Det kom også opp følelser som omhandlet situasjonene.

Jeg turte å sitte med følelsene som kom uten å flykte i fra de og stenge de ned. Jeg lot de strømme igjennom meg før jeg slapp tak i de.

Da ble følelsene mine transformert og jeg fikk mindre smerter innvendig.

Andre ganger var det bare helt stille. Å det var bra det også. Ting måtte få synke inn gradvis.

Jeg hadde lastet på meg en tung bør.

Jeg bar også noen bører for andre. Ting som ikke var mitt.

Jeg hadde et stort behov for å slippe ut all den «dritten» jeg ikke trengte å bære med meg videre inn i fremtiden.

Jeg måtte også laste av det som ikke var mine byrder å bære.

Så mye unødvendig indre uro!

Jeg jobbet iherdig med å kvitte meg med all den angsten og frykten jeg bar på.

Er det rart jeg var sliten og tappet for energi? Det var jo ikke plass til noe annet inni meg.

Jeg bestemte meg for at isteden for å trykke ned det vonde å flykte i fra det, skulle jeg begynte å lære av det.

Hva var det det ville vise meg?

Jeg så en klar sammenheng mellom mine «terapitimer» og mine avtagende kroppslige smerter.

På sikt skjønte jeg at jeg ville komme til å få det mye bedre med å være meg.

Det som krevde mest mot var det å tørre å være dønn ærlig med seg selv, selv om det svei i egoet.

Det er vondt å se seg selv feile i situasjoner som man i ettertid ser at man kunne håndtert annerledes og bedre.

Samtidig er lærdommen der for oss hvis vi vil ta tak i den.

Når vi igjen ser på det vonde som skjedde, tenk at her var det mye lærdom å hente.

Både på godt og vondt.

Det er igjennom mine vonde erfaringer jeg føler at lærdommen har vært størst.

Det er når man blir bevisst sine dårlige handlinger at man har en mulighet til å tråkke ut nye spor.

Da kan man finne nye å bedre måter å håndtere livet på.

Hver dag har du muligheten til å starte helt på nytt.

Nå har jeg oppgradert «terapirommet» fra å bare ha et speil, til å ha et kontor i et nydelig åpent landskap.

Der er det to ovale stoler med et bord midt imellom. Her jobber jeg med store og små saker som jeg trenger å løse eller belyse.

Det hender jeg kaster meg oppgitt ned i stolen når jeg trer inn i det værelset.

Eller at jeg traver irritert rundt på gulvet, river meg i håret, smeller knyttneven i bordet å forlanger bedre løsninger av «sjelen» som liksom sitter i stolen på andre siden av bordet.

Vi forhandler oss frem til en bedre fremtid. Fordi vi samarbeider, «sjelen» og meg.

Det du finner av svar i ditt indre er det som vil gi deg det aller beste resultatet. Visdommen sitter nemlig inni deg.

Så er det jo opp til deg om du velger å lytte å lar deg bli veiledet.

Det pussige er at dette hjelper. Det hjelper å løsne på spenninger man bærer på.

Som et undertrykk man trenger å forløse.

Det hjelper på humøret mitt og på den fysiske formen.

«Terapitimen» er blitt min behandlingsform for å få utløp for følelser jeg nødvendigvis ikke trenger å blande andre inn i.

De viktigste samtalene har jeg med meg selv.

Det jeg driver på med er ingen hokus pokus. Det er selvhealing. Kall det gjerne en oppgradering av mitt indre.

Mange ting er bare mitt private.

Det er min historie. Da må taushetsplikten overholdes, å ingenting forlater det værelset.

Det blir som en stille læring som forløser mine indre stridigheter. Det forblir en hemmelighet.

Etter at jeg startet med dette føler jeg mindre og mindre behov for å prate om mine plager til andre. Jeg er sluttet å øse ut til andre om mine problemer.

Selvfølgelig har jeg også samtaler med ekte mennesker. Ingenting kan erstatte trøst og omsorg fra et familiemedlem eller en god og nær venn.

Men jeg prøver å gjøre meg ferdig når jeg er i «terapirommet».

Da føler jeg at jeg heller kan holde fokuset på de hyggelige tingene når jeg snakker med andre.

Eller jeg velger å være den som virkelig lytter, å prøver å komme med gode råd og veiledning.

Det hender jeg må se på samme sak flere ganger. Det er ting som kommer igjen og igjen.

Men hver gang kommer det med nye momenter, andre vinklinger og bedre løsninger.

Dette er den billigste og enkleste terapiformen jeg kan tenke meg.

Man kan kalle denne terapiformen for selvutvikling eller selvransaking.

Ingen penger i hele verden kan erstatte verdien av en bedre psykisk helse.

For man kan ikke kjøpe lykke. Man kan bare skape den fra innsiden.

Nå har du en gylden mulighet til å bli litt bedre kjent med deg selv og din stemme.

Med litt tålmodighet og lyst til å gjøre litt indre arbeid så kan du bli helt hekta.

Det er så gøy når man merker bedring og får gode resultater.

Dette har jeg tenkt å fortsette med resten av livet.

For det har lært meg så enormt mye om det å vokse frem som et tryggere menneske.

Det å heve blikket å gå på uansett hva man hadde med seg i bagasjen.

Pluss at jeg føler meg som en blidere, rausere, friere og mer harmonisk person.

Jeg trenger ikke lengre å tvile på hvem jeg er.

Å følelsen av å være god nok og verdifull akkurat som jeg er, den har jeg klart å grave frem helt på egenhånd.

En ting er å si at man er verdifull, en annen er å føle det inni seg.

Jeg fant en vei ut av depresjonen med å speile meg i mitt indre.

Takk for at du tok deg tid til å lese innlegget mitt.

Stor klem i fra Brit-Hege❤️

En kommentar om “Lille speil på veggen der….. Del 2.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s