Kan overgrep i barndommen gjøre deg sterkere som voksen?

Jeg syntes det var så merkelig at jeg ikke klarte å erindre noe særlig fra min oppvekst.

Min barndom var på en måte visket vekk i fra hukommelsen min. Jeg husket bare et fåtall minner som ble meg fortalt.

Det rare var at jeg ikke følte at det var noe galt. Jeg hadde hatt en beskyttet og omsorgsfull barndom.

Mine foreldre og besteforeldre gav meg den omsorgen og oppmerksomheten jeg forlangte og trengte som barn.

I en alder av 46 år gammel bestemte jeg meg for å gjøre det jeg kunne for å få en bedre hverdag. Jeg var dessverre havnet utenfor jobb livet, å jeg bar på mange udefinerbare smerter i kroppen min.

Jeg lærte meg forskjellige meditasjonsteknikker for å bli bedre kjent med meg selv. Jeg ville forsøke å få en bedre forståelse av hvem jeg egentlig var langt der inne.

Jeg tok ordene selvutvikling og selvinnsikt på dypt alvor.

Det var en jobb ingen andre kunne gjøre for meg. Så jeg brettet opp ermene å begynte å grave innover.

Etterhvert som jeg gravde/mediterte kom det tilbake flere minner fra min barndom. En og en bit av puslespillet falt rolig på plass i meg.

Helt til en dag da det plutselig gikk et drønn i mitt indre. Jeg fant et minne jeg ikke trodde kunne være sant.

Dette var så alvorlig at jeg først ikke ville erkjenne at dette hadde hendt meg som barn.

Jeg tenkte at om jeg hadde opplevd noe så alvorlig, ja så ville jeg jo husket det.

Når dette minnet kom så skjønte jeg ikke hvem som hadde påført meg denne hendelsen.

Jeg stengte av og turte rett og slett ikke å grave mer i det. Jeg var så redd for hva jeg kom til å finne. Så jeg la det vekk.

Et år etter innhentet dette minnet meg på nytt igjen.

Det ville ikke gi meg ro.

Tilslutt måtte jeg ta mot til meg å finne ut hvem det var som hadde gjort dette overgrepet mot meg.

Uansett hvor smertefullt oppdagelsen ville komme til å bli, så måtte jeg få fred i mitt indre.

Det ble ingen enkel oppgave. Det sendte meg rett inn i en ganske omfattende ryddeprosess og en dyp sorg.

Som barn hadde jeg blokkert dette ut i fra min hukommelse for å beskytte meg selv.

Det er gjerne det barn gjør når de ikke vet hvordan de skal håndtere vonde hendelser.

Jeg har gått mange runder med meg selv om hvor åpen jeg skulle tørre å være.

Heldigvis sa nettopp en klok dame til meg at mer enn 1 av 5 norske kvinner oppgir å ha blitt utsatt for en form for seksuelt overgrep før fylte 18 år. 1 av 5 er ganske mange…..

Det var da jeg bestemte meg for å våge å ta bladet fra munnen. Da vet jeg at min historie kan hjelpe noen andre som har opplevd akkurat det samme som meg.

For min historie er langt i fra unik.

Vi er nok mange som sliter med dårlige følelser etter å ha fått ødelagt barndommen vår av noen som vi stolte på.

Når dette minnet kom tilbake fikk jeg en gylden mulighet til å få det bedre i meg selv.

Nå hadde jeg muligheten til å lære meg selv å kjenne på godt og vondt.

Å jobbe for å legge det bak meg.

Så hvordan gjør man det da?

Hvordan jobbet jeg med meg selv for å få det bedre.

Det første var å innse at jeg måtte bruke tid.

Å bearbeide alt dette var ikke gjort over natta. Tålmodighet ble viktig.

Det kan ta tid å forstå seg selv.

Det neste jeg gjorde var å jobbe med å frigi ubevisste følelser jeg bar på.

Følelser som skyld og skam og frykt.

Og et undertrykt sinne.

Jeg måtte tørre å føle på alt dette vonde igjen for å forstå hva kroppen min hadde lagret på.

Jeg måtte også gi meg selv lov til å sørge.

Jeg sørget og jeg gråt.

Jeg sørget for alt den lille jenta hadde gått igjennom.

Den lille jenta som hadde blitt befalt til stillhet.

Som heller ikke hadde ord som kunne forklare hva hun hadde opplevd. De ordene fantes nemlig ikke i hennes barnesinn.

Jeg sørget over hvor utrygg og sårbar hun ble, å hvor skamfull hun hadde følt seg.

Barn føler skyld etter seksuelle overgrep å de tror at det er deres egen feil at det ble slik.

Jeg måtte få den lille jenta inni meg til å forstå at det overhode ikke var hennes feil.

Så måtte jeg tilgi.

Jeg måtte først tilgi meg selv for at jeg ikke husket.

Jeg måtte gi slipp på alle tankene som hva, hvis, om, at…..

Alle disse tankene om hvordan min hverdag hadde vært i dag om dette ikke hadde skjedd meg.

Eller hvordan livet mitt ville ha sett ut, om jeg bare hadde fått hukommelsen min tilbake tidligere.

Så måtte jeg jobbe med å tilgi overgriperen.

Tilgivelse har stor innvirkning på egen helse.

Mange tror at tilgivelse handler om å måtte snakke til den som gjorde deg urett.

Men det handler om å sette deg selv fri med å slutte å bære nag til den som gjorde deg ille.

Jeg måtte ta styrken min tilbake med å gi slipp på fortiden.

Jeg lar det gli over i glemmeboken som noe jeg lærte masse av. Det gav meg mange innsikter jeg ikke hadde.

Jeg har ikke tilgitt handlingen til personen, men jeg har måtte sette meg selv fri med å tilgi han som valgte å utnytte meg.

Det er nemlig det tilgivelse gjør med deg. DU blir FRI!

Jeg tenker med gru på alle de som må bo i lag med, eller leve tett på sin overgriper.

Eller de som faktisk tør å stå frem å si i fra når det har skjedd et overgrep.

Det krever mot!

De må være noen av de sterkeste menneskene jeg vet om.

Min overgriper lever ikke lengre, å det er jeg veldig glad for.

Da er det lettere for meg å legge det bak meg å gå videre.

Jeg kan nesten ikke forstå hva jeg har vært igjennom de siste to årene.

Det har vært en storm av dårlige følelser i mitt indre. Jeg føler at nå endelig har ting roet seg ned innvendig.

Nå tør jeg å føle på ekte igjen.

Nå er jeg klar til å begynne å sprudle igjen.

Jeg føler meg sterkere å har fått det bedre psykisk.

Alle minnene er tilbake i meg, så nå forstår jeg bedre hvem jeg er.

Fysisk har kroppen min også fått det bedre.

For mange av mine smerter satt i mitt indre. Kropp og sinn henger nøye sammen.

Jeg velger å starte med nytt mot hver dag.

Hver morgen sier jeg til meg selv i speilet: se hvor langt du har kommet, å hvor uendelig sterk du er!

Du er en skikkelig hverdagshelt!

Hver dag har jeg en sjanse til å starte på nytt.

Jeg kan velge hvem jeg vil være, å hva jeg vil velge å fokusere på.

Jeg velger å være takknemlig for alt det gode i meg selv og i livet mitt.

Jeg dømmer ingen.

Det er alltid en bakenforliggende årsak til alle ord og handlinger.

Jeg velger å se det beste i andre, for alle har noe de kan lære meg om meg selv.

Det ble som det ble.

Alle de gamle minnene tilhører fortiden.

Jeg er ferdig å studere det vonde.

Nå velger jeg å lukke den døren.

Jeg presiserer at det var ingen farsfigur eller noen som stod meg veldig nær som gjorde dette overgrepet mot meg.

Jeg tenker at livet og korte innlegg ikke er for pyser!😂

Så takk for at du orket å lese helt hit.

Stor klem i fra Brit-Hege❤️

16 kommentarer om “Kan overgrep i barndommen gjøre deg sterkere som voksen?

  1. ……dette var sterk lesning❤️ …atter en gang, du skriver så bra. Håper det bare går bedre og bedre for deg fremover.
    Det er mye å lære av det du skriver, takk for at du deler😘

    Likt av 1 person

      1. Kjære Britt Hege,du har vært utrulig tøff å flink å sette ord på alle di følelsene som du har båret på, det kreve både styrke å hatt arbeid 😘utrulig fint skrevet også og du fortjene virkelig å få det godt med deg selv nu, ønske deg alt godt,klem og go helg😍🌷🌷

        Likt av 1 person

  2. Kjære Brit Hege❤ det va ei sterk historie, og æ syns du e steike tøff👏👏med å dele din historie og ikke minst kor døktig du e å få det ned på papiret, æ heie på dæ ❤❤❤

    Likt av 1 person

    1. Tusen takk!🥰 Det satt langt inne å skrive dette innlegget, men det pressa på å måtte ut i full åpenhet. I håp om å kunne hjelpe noen andre som har gått igjennom noe lignende. Takk for at du heier på meg. Det gjør meg takknemlig❤️

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s